LIVET Åge ble født på Rena i 1942. Her vokste han opp sammen med broren Per. Han vendte etter hvert nesen mot tigerstaden. Etter endt ingeniørutdannelse i kjemi i Gøteborg fikk han jobb ved atomreaktoren på Kjeller. Her arbeidet han en stor del av -60-tallet. Senere fikk han jobb ved sentralsykehuset på Lørenskog, her delvis med fotografi. I 1982 flyttet han sammen med Åse til Hamar, hvor han bodde resten av livet. Norsk Informasjonsteknologi A/S, eller som det dengang het KDØ ble arbeidsplassen. Sin kunnskap om kjemi fikk han til fulle nytte av på hobbyen gjennom mange år, nemlig foto og mørkeromsteknikk. Han skulle etter hvert utvikle seg til en "institusjon" innen fotografiske prosesser. Fritiden ble flittig brukt til jobbing med kameraet ute i det fri.


FOTO: Åge var en habil skytter gjennom mange år, men det skulle etter hvert vise seg å være foto som ble den altoverskyggende hobbyen. De siste årene ble hobbyen delvis også hans lønnede arbeide. Han tok, etter at han ble sjuk tilleggsutdannelse innen pedagogikk. Dette førte ham til jobben som lærer ved Arbeiderbevegelsens Folkehøgskole i Ringsaker. Her underviste han elevene i foto- og mørkeromsteknikk. Morten Krogvold skulle også dra nytte av ham ved et par anledninger som foreleser i sort/hvitt og sonesystemet ved sine workshops. Det er ikke mange som med hånden på hjertet kan si at man "kan" sonesystemet, dette unike lysmålingssystemet "funnet opp" av Ansell Adams. Åge var en av disse få. Sonesystemets prinsipper overførte han også til eksponering av fargefilm og tilsvarende fremkalling. Både teknisk og som utøvende fotograf viste at seg som en av norges fremste.

DØRÅLEN: Mange høstturer til dørålen fikk vi med oss. Åge var kritisk til hvordan profesjonelle fotografer jobbet i og med Dørålen. Han var alltid opptatt av å gjøre ting på en ny og annerledes måte. Enten det var for å rendyrke og videreutvikle kjente arbeidsmåter eller det var for å gi seg inn i grenseland mot det abstrakte og dermed ukjente. Turene til Dørålen var et måste for oss alle når september måned kom. Et av de første årene stilte Åge med meget uvant proviant, hva gjelder oss turgåere. Utenfor teltåpningen i bitende nordavind og temperatur under null, starter han opp brasing og steking uten like. Med topplua godt trukket nedover hode og grepvottende innenfor rekkevidde ble biff med råkost servert på papptallerken. Og hva drikker man til noe slik, joda Åge hadde naturligvis med seg rødvin; servert i pappbeger. Dette sier noe om gutten...


FINNSKOGEN:Denne delen av Østlandet ble mye besøkt de siste årene. Sin vane tro stakk Åge ofte ut midt på natta, og fotograferte seg fram til morgen. Dette brakte mange gode bilder til arkivet. De beste bildene tok han nok da han var alene. I en periode leide vi Bjønndammkoia ved Håberget i nordre Finnskogen. Denne brukte vi som base for utflukter.

KYNNDALEN:På Kynndalen var Åge ofte de siste årene. Dette var en plass vi alle etter hvert satte pris på. Vi husker godt den gangen han skulle stikke ut å fotografere "morgenen", og kom tilbake til leiren med hjerte oppi halsen. Han hadde hørt hubro tett ved seg, og i en tidlig stille skumringsmorgen gjør denne lyden dypt inntrykk. I disse traktene kjente han seg hjemme. Terrenget her er likt det han som unge opplevde hjemme i Åmot. Hele tiden var det vildlife som trakk han hardest i jakkeermet. Dyreliv av alle slag hadde han en spesiell evne til å feste til filmen. Ikke bare hadde han teknisk fullkomment utstyr, men tålmodigheten ble satt på mang en prøve i kamuflasje.

VÅRSPELL: Aldri en vår uten at gutten fikk med seg en eller flerer turer ut i spillnatta. Den som om morgenen kunne ringe rundt til oss andre, som da ofte satt på jobb, og fortelle om hva han hadde festet til filmen, var Åge. Ikke sjelden var det blinkskudd av de helt sjeldene. Han likte å holde disse plassene for seg selv. ( det skjønner vi godt ).

SYKDOMMEN Det siste året før han ble syk, merket vi nok at noe ikke var som det burde være. Han ble mer grual i mye han gjorde, og hadde vondt for å sitte rolig. Men til tross for dette, var det aldri nei i hans munn, så sant han kunne. Før jul i 1995 tok sykdommen totalt overhånd, og som han selv sa det; nå hadde jeg ett ben i graven. Men gå-på-humøret var der like fult. Han kom seg opp igjen og fungerte forholdsvis bra i hjemmet. En og annen tur tok han rundt i nabolaget, alltid med sin venn, retriveren Cherry ved sin side. Vi i fotogruppa fortsatte møtene som før, noe Åge satte pris på. Til stor forundring for legene som fulgte han opp, holdt han det gående til oktober 1996. Da sa kroppen stopp. Ikke engang Åge greide å tøye grensene lenger.



MINNE Vi i FOTO+1 som hadde mye med Åge å gjøre de siste årene har satt oss som mål å få tatt vare på den fotografiske produksjonen som ligger igjen etter ham. Noe av materialet kan beskues på disse sidene, mens mye av det andre skal tas vare på for ettertiden. Det fortjener du Åge. Vi ønsker at de som ønsker det skal kunne få se en del av bildene hans. Dette kan vi bare si er naturfoto på høyt nivå. Du gav oss så uendelig mye Åge, takk skal du ha. Vi treffes nok igjen en dag..............

You are free to download one of these images, just click on the image you choose and you get a bigger one on your screen. Then you go to "File" and "Save as".